Norsk landskap og folkeliv

I kjølvannet av at Norge fikk Grunnloven i 1814, oppstod det et behov for å dyrke frem en egen kunstnerisk identitet som speilet landet og folkets egenart: eventyr, folketro, byggeskikk og tradisjoner ble viktige motiver i malekunsten. En sentral skikkelse i dette arbeidet var Hans Gude (1825-1903).

Gude fikk stor innflytelse på samtidens og kommende generasjoners kunstnere, og særlig innen landskapsmaleri. Han underviste i over 50 år, og startet selv sin utdanning i 1838 med privat tegneundervisning av Johannes Flintoe, som samme år begynte som lærer på ved Den kongelige Tegneskole i Christiania. Etter å ha blitt kjent med forskjellige tyske impulser, ble Gude elev hos landskapsmaleren Johann Wilhelm Schirmer (1807–1863) ved Kunstakademiet i Düsseldorf. Akademiet ble straks et av de mest attraktive undervisningsstedene for billedkunstnere, og Hans Gude skulle spille en sentral rolle.

Gude fikk professorat i Düsseldorf da det ble opprettet i 1859, og hadde undervisning fra 1864. Et tiår senere holdt han undervisning i Karlsruhe. Flere norske kunststudenter fant veien til disse institusjonene. Fra Gudes tidlige produksjoner var det høyfjellsmotiver som dominerte landskapsmaleriet. I Karlsruhe begynte han å inkludere menneskefigurer i sine bilder, ofte fiskere eller sjøfolk, som ga bildene et kulturelt og narrativt preg. Allerede fra hans første store maleri Brudeferden i Hardanger (1848) kan man se at han var opptatt av å kombinere det typiske norske landskapet med folkelivsskildringer.

Rundt 1860 begynte Gude å male maritime motiver, særlig kystlandskap og sjøscener fra steder som Oslofjorden, Rügen, Chiemsee og Bodensee. Han utviklet en spesiell interesse for lysets refleksjoner på vannet, og dette ble et sentralt virkemiddel i mange av hans maritime malerier. Motivene varierte mellom rolige fjorder med småbåter og mer dramatiske scener med bølger og vær, ofte med seilskuter og fiskere som «annenfiolin»: landskapet var alltid protagonisten.

Gudes maritime malerier bidro til å utvide landskapsmaleriet som sjanger i Norge ved å inkludere sjøen som motiv. Hans påvirkning kan sees blant en rekke norske malere, slik som Frits Thaulow, Kitty Kielland og Otto Sinding, som også malte sjømotiver.

Noen Hovedverk i Gudes produksjon som bør nevnes er Frisk bris (1876), som viser kunstnerens evne til å fange lys og bevegelse på vannet. Et annet sentralt verk er Innseilingen til Christiania (1874) som et eksempel på hans evne til å illustrere lysrefleksjoner og sjøens dynamikk. Menneskelig aktivitet og landskap er også en av Gudes signatur, slik som i Hjemvendende hvalfangerskip (1869).

Tett knyttet til hvalfangertematikken er maleriet Hjemvendende hvalfanger i Christianiafjorden, som bærer flere likheter med Hjemvendende hvalfangerskip; her sees skipet i bakgrunn og mennesker i mindre robåter i forgrunn. Bakteppet er et storslått maritimt landskap hvor Gude viser sitt talent for lysvirkninger på sjøens havoverflate, lysbrytninger gjennom skyene og himmelens dominerende plass i maleriets utsnitt. Maleriet er et godt eksempel på hvordan Gude har satt stort avtrykk i den norske landskapsmaleri-tradisjonen, og likevel knyttet folkelivet til sine motiver. Hans bilder formidler en nasjonal identitet knyttet til kystlandskapet og sjølivet, og har blitt stående som viktige verk i norsk kunsthistorie.